Anne og Gudleik HUsby ble innsatt som misjonærer i misjonsmøtet lørdag 15. juli. Foto: Roger Dahl

Dette er et lite livstegn fra oss her i Freetown. Det er enda ikke en uke siden vi forlot Norge, men det kjennes lenge ut. Reisen ned gikk fint og vi gikk glatt igjennom passkontroll og toll. Helikopterturen over fjorden i et gammelt russisk helikopter gikk også bedre enn ventet, begge guttene syntes det var spennende, og denne gangen var mor mer forberedt…

Det er varmt og fuktig her, men dette er slutten av regntida, så varmen er ikke på sitt mest intense, bare ca 28 grader i skyggen. Her i Freetown er det i skrivende stund også en deilig vind som gjør at det er fullt ut levelig å sitte i skyggen på verandaen og se ut over fjorden og Hawaiirosene i hagen. Gudleik og ungene har vært på noen oppdagelsesturer i nabolaget og bl.a lært at grilla maiskolber, det er godt det! ”Jeg er ikke sulten på lunsj, mamma, jeg er sulten på mais!”

Vi bor altså i gjestehuset hos Aisha og Hans Willem Oosterloo som er de andre misjonærene fra Europeiske Baptistmisjon her i Freetown, hovedstaden. Det er en forferdelig by, synes vi enda. Trangt og skittent med trafikkaos og mye dårlige hus og fattige mennesker. Men det er ikke like ille m.h.t. tigging som vi har opplevd andre steder (Kongo, Kenya…) Og du kan få stort sett det du trenger hvis du bare kan betale. I supermarkedene finner du europeisk mat men prisene er høyere enn i Norge.

Vi var i Lunsar i går for å se huset vårt. Folka fra Skien et har gjort det fint der. Det er ikke lagt inn vann til huset vårt enda, men det er ikke mer enn ca. 100m bort til brønnen, så det vil ikke være for mye arbeid, ettersom vanntårnet utenfor huset alt står klart. Det som tar tid er å diskutere hvordan det best kan gjøres og hvem andre som kan dra nytte av en vannpumpe i den brønnen. Det er nemlig Baptistsamfunnet i Sierra Leone sin eiendom og de har et stort konferansesenter rett ved brønnen. Det skulle de gjerne hatt vann til…

Det er det vannet som egentlig er det viktigste å få på plass før vi kan flytte til Lunsar, men det er også andre ting. Arbeids- og oppholdstillatelse, førerkort, registrering og forsikring på bilen, alt tar tid. Men det ser også ut for at opplegget med språkkurs og kulturorientering som er lagt opp for oss skal være her i Freetown. Mandag kommer en som skal begynne å lære oss krio, Og så må vi handle, for nå er det slutt på å leve på de andre her. Dessuten må vi besøke den norske konsulen snart. Så dagene går.

Til å begynne med blir det nok ei ung tysk jente som jobber her som frivillig som ser etter guttene mens vi lærer språk. Endre er nok litt frustrert over at han ikke forstår når vi snakker engelsk med de voksne, eller at andre ikke svarer når han snakker til dem på norsk, men vi håper det går fort å lære for ham også. Det er enda ikke lett å se for seg at vi skal være i denne varmen, og verre blir det i Lunsar i tørketida, og uten prim og norsk melk i tre år, men det går seg til når vi får kommet i eget hus og får litt bilder på veggene og en rutine på hverdagene. For ikke å snakke om når vi lærer språket. Særlig i Lunsar hvor vi skal bo er det ikke mange som snakker engelsk, og de eldre snakker heller ikke krio, bare temne som er et stammespråk.

Vi håper dere alle har det godt! Vi setter stor pris på å få høre nytt fra Norge også. Og så håper vi dere vil fortsette å be for oss! (Utdrag fra brev skrevet av Anne Husby kort tid etter ankomsten til Sierra Leone)

Hilsen Gudleik, Eimund, Endre og Anne